VEIEN OVER FJELLET - Poesi 1980-89 *D2 - Sigve Lauvaas

Negev-Ill.

D2*

LYS

Midt i verden

Så jeg et lys.

Og lyset så på meg

Med åpne armer.

Lyset hvisket mitt navn.

Og jeg så et ansikt.

Det var Gud.

ØMHET

Stryk meg på kinnet,

Sval meg med en klut,

Hvisk meg i øre

Veien.

Gå med meg, kjære.

Snart er det slutt.

Jeg har noen år,

Så flyr jeg.

Ta meg i hånden

Og vær min venn.

Dine vakre øyne lyser

Min sjel.

Vær mitt hjerte

Og hjelp meg over fjellet

Før vinterstormen

Og natten kommer.

VÆR HOS MEG

Vær hos meg når mørket kommer,

Vær hos meg i morgenlys.

Vær hos meg, og før min fot til Israel.

Din skatt har født en salme

På ditt ord.

Din skatt har overgitt sjelen,

Og lever.

ORD

En av de eldste sa:

Ulykken kommer aldri alene.

Om verden sover,

Er den som er mett av dager

Våken,

Og elsker ditt liv.

Ordene er en lykke som stråler

Og binder oss sammen.

Vi skal tjene ordet,

Og fødes igjen.

FORM

Ordene former oss,

Gir oss en retning, en vei.

Ordene lyser i oss

Som en refleksjon av stjerner.

Lyset griper oss,

Og åpner en dør for oss

Så vi kan se din kjærlighet.

Vi er elsket som barn

Av et evig lys.

Ordene former ditt liv som en leirklump.

Etter noen år er deigen god nok

Til å kjevles ut til en pannekake,

Som blir til et kar

For Guds nåde.

Vi formes i skåler

Og lever i et strålende lys.

Vi lever med ordene

I vårt hjerte, og i vår munn.

Og ordene gir oss fred.

  

SOVER

Lytter til strenger

Og venter en ny morgen,

Lytter til bildur

Og kiming fra klokketårnet.

Lytter til mennesker

Som hvisker i korridoren.

Det er sent,

Og alle i blokka sover.

Jeg lytter til vinden,

Og hører harpestrenger.

Jeg er våken

Og ser etter morgenlyset.

SIL

Jeg lekker som en sil,

Lekker i alle retninger,

Forteller livet

Og formidler inntrykk

Og opplevelser.

Jeg lever åpent

Og hegner om mine ord.

Det jeg mener brytes

Med folk i alle land.

Jeg håper på fred.

VERDEN

Jeg ber for verden.

Her er de høye fjell,

Og jeg skal over.

Jeg skal til et stille vann,

Til en kilde.

Jeg legger meg i graset

Som en ung mann

Med håp.

PÅ VEIEN

Jeg er på veien.

Jeg ser meg ikke tilbake.

Ingenting er så fjernt lenger.

Verden er snudd.

Selv om jeg løper,

Er tiden alltid foran meg.

Jeg er underveis

Med kart og kompass.

Jeg er på veien,

Og roper til mine kjære.

Jeg vil ha dem i samme båt

Over Stillehavet.

Jeg kommer fra rommet

Og reiser til rommet.

Jeg skal berge min sjel,

Og løper maraton.

MEG SELV

Kan dette være meg?

Ansiktet er nedrullet i grått hår,

Musikk fra orgelkrakken,

Ungdyr på heia.

Jeg er ikke født til verden,

Men bor i verden.

Jeg gråter og ler, og speilet lyser

Til verdens ende.

Jeg fryder meg over turen.

Opplevelsene står i kø.

Hvert sekund er et billedgalleri

Så lenge jeg lever.

  

LIVET

Kom, la oss begynne.

La oss lage et kart for livet,

Gå grensegang

Og hvile ved et epletre.

Kom, la oss åpne landet,

Være blant de første.

Vi er arvinger,

Men fremmede på reisen.

Vi kommer inn porten

Og heiser flagg.

Her er vårt hjem, vår borg.

Og fjellet er vårt hjerte.

Vi har et eget språk.

Jeg vil vise ordene i dikt,

Male geografi, tegne veier

Med mange muligheter.

HENDER

Mine hender er tomme.

Mine beger tørster.

Jeg vil ha vann, rennende bekker,

Foss fra en dyp brønn.

Jeg tvetter mine hender,

Og fryder meg over speilet.

Mitt ansikt lyser.

Jeg ser måne og sol.

Hender favner hender.

Mykt favner jeg min elskede.

Mitt bankende hjerte

Lever i drømmer.

Mine hender fanger lyset,

Løfter ordet, og maler landskapet.

Her vil jeg bo, her er huset

For myke hender.

  

Negev-Ill.