 |
| Astrup-ill. |
SPEILET
Jeg
lister meg bort til speilet
Og ser
hvem jeg er i dag.
Kanskje
litt eldre, jeg gråner,
Men
tanken er ren og klar.
Jeg vet
hvor jeg står i verden,
Og
speiler mitt ansikt der.
Vinden og
lyset gir krefter.
Jeg
formes av speilet i dag.
KUNST
Mine ord
er ikke modell,
Ingen
kunst på stake.
Jeg
skriver for meg selv,
Og deler
ut til alle som vil ha,
Og bryr
seg om å smake.
Mine ord
er tegninger
Og maleri
- av ord jeg finner
På mine
oppdagelsesreiser.
Jeg
løfter bildene i lyset -
Så form
og farge kommer frem.
Jeg ser i
speilet etter tomrom,
Og fyller
ut, før oljen stivner.
Alle vil
jo ha et bra resultat.
Det er
sluttproduktet som teller.
Det er som
et nytt liv.
Kunsten
har trange kår,
Så jeg må
smøre på litt ekstra.
Jeg
former med pensel og blekk
Alt som
skal med på bildet.
Og
kjærligheten må lyse.
DALER
Jeg
daler, og møter jorden.
Jeg er
nær mine venner,
Og jorden
er rund.
Jeg kan
reise over alt.
Jeg daler
fra høye tårn, fra fly,
Og
beveger meg sakte
Blant
jordens milliarder.
Jeg er et
frø, en trå i veven.
Jeg daler
dypt, og kommer i kjelleren.
Her er
det mørkt. Jeg kjenner tomhet,
Og
skjuler mitt ansikt.
Jeg
trenger kraft til å leve.
DU KOMMER
Du kommer
en dag
Og
skjuler mitt ansikt.
Du reiser
meg opp den siste dag,
Som en
kopi av ordet.
Du kommer
til dine egne,
Og de tar
imot deg med åpne armer.
Du reiser
de svake or støvet,
Og kroner
dine barn med gull.
Du kommer
med din nåde,
Og løfter
verden til deg.
Og jorden
får et nytt ansikt,
Og alle
mennesker lyser som solen.
Du kommer
som en engel
Og taler
vennlig til dine barn.
Du
helbreder alle syke
Og renser
verden for slagg og slam.
GÅ FORBI
Gå forbi
mitt hus.
Her er
ingen morgentone,
Ingen sang
fra orkesteret.
Mine
rosebusker henger ned.
Det var
frost i natt.
Og jeg
har ingen benk i parken.
Gå forbi
mitt hus i kveld.
Sorte
skyer betyr regn.
Landskapet
lukker seg
Når mørket
kommer inn.
Og jeg er
alene med min gitar.
Jeg øver på
en melodi om fred.
HAST
Alle har
hast.
Jeg har
hast fra a til å,
Og valgets
kvaler er mange.
Lykter i
trær og fjell
Holder meg
på rett kurs.
Jeg haster
for å møte min elskede.
Jeg
haster, og legger mørket bak meg.
Fremover går
veien over alle grenser.
Jeg
peiler sol og måne,
Og følger
en utsett stjerne.
Jeg
haster for å møte den ene,
Mens jeg ennå
er ung.
Og mitt
hjerte banker i takt
Med dansen
rundt kunnskapens tre.
Jeg roper
navnet i drømmer,
Og kysser
den ene
Som jeg
har savnet så lenge.
BARNET
Barnet er
et mysterium.
Fugler og
strå, alt som er skapt
Bærer en stor
hemmelighet.
Barnet,
en kvinne, lyser.
Og en
gutt, en mann lyser.
Hele jorden
er fylt av lykter
Som bærer
ordet frem.
Vi
trenger ikke dikte.
Alt er
skrevet – fra før.
Barnet
skal vokse, og bli til en engel.
Og de
voksne må bli barn.
Vi kan
smake på tanken,
Og kjenne
på kronblad, lauv eller løk.
Alt har
sin form, alt har sin tid.
Som
ordet, er barnet et frø.
BARNDOM
Hva er
igjen av alle år
Mellom trær
og lyng i skogen?
Jeg kjenner på minner,
Jeg kjenner på minner,
Og skriver
med bankende hjerte
Om barndommen,
eplekrigen,
Og kaffeserviset
som ble smadret.
Jeg
husker venner fra de første år.
Nå er vi
fremmede for hverandre.
Men landskapet
lyser i minnet,
Og vekker
meg – til å ta kontakt.
Jeg vil
takke for tiden,
Og løfte
kjærligheten som et lys.
Barndommen
kommer aldri igjen,
Men bildene
spiller revy hver dag.
Det er en
gåte.TIDEN KOMMER
Tiden
står ikke stille,
Den reiser
med oss.
Som
fuglene flyr, reiser tiden
Og kommer
igjen.
Som en
luftpumpe kommer tiden
Inn i
vårt hus, vår kropp.
Vi reiser
med tiden i regn og sol,
Men vet
ikke hvor den blir av.
Tiden
taler mitt hjertespråk.
Den
tikker ustanselig, min kjære.
Den
favner verden i krig og fred,
Og setter
sin lit til Vår herre.
Tiden
kommer og går
Som skyer
og vind.
Den
holder oss sammen på jord.
Når
festen er over, og livet er slutt
Blir tiden
til evig liv.
RUSLE
Jeg
rusler rundt i min egen stue,
Og ser
tingene er på plass.
Vi samler
i lader, og ser til de rike.
Vi rusler
på Karl Johan.
Jeg
rusler på bryggekanten
Og teller
båter og folk.
Nå er det
lenge siden slaget ved Svolder.
Vi
kjemper for det som er sant.
Jeg
rusler i egne tanker en lørdagskveld.
Alle jeg
kjenner er ute nå –
Og viser
seg fram.
Men jeg
rusler her for meg selv
Og smir
på en gammel tone
Om kjærlighet.
 |
| Astrup-ill. |
No comments:
Post a Comment