ORD I VEVEN (Dikt i timeglasset) Poesi 'Del2 - 1980-89 *SigveLauvaas

O.Garborg-ill.

ORD

I

VEVEN

(LØSREVNE DIKT I TIMEGLASSET)

Poesi

1980-89

Sigve Lauvaas

Nobel forlag

O.Garborg-ill.

TIDEN GÅR

Tiden går og går

Som en klokke i mylderet.

Folk med svarte kapper

Inntar landet,

Og veien til toppen blir smalere.

Øynene er som vinduer.

Vi ser tomme vannbasseng.

Alt koster å drifte.

Men byen vokser,

Og toget går.

Og tiden går som en maskin,

Med god smørning av sol og måne.

Vi vokser i tiden

Og utvikler antenner,

Så vi kan høre og se uante ting.

Tiden griper om seg,

Og vi følger med

Som mannekeng på utstilling.

KLOSTER

Rart jeg ikke er i kloster,

Som elsker stillhet.

Men selv innenfor murene

Må folk være våkne.

Bønnetimer og studier

Går slag i slag.

Messelampene lyser

Tidlig og sent.

De har ikke tid å gifte seg.

Klosteret utvider seg

Ved selledeling,

Ikke av barsel og barneskrik.

TVIL

Tvil ikke på ordet.

Språket bygger broer

Og skaper rom for alle.

Vi kommer ingen vei uten språket,

Som er vår maske og venn.

Vi fører ordet,

Og skjelver i møte med fremtiden.

Når tiden rulles inn,

Er språket i klemme.

Vi vil uttale vår glede og sorg,

Og kjenne at vi lever.

Tvil ikke på gnisten

Som får bålet til å brenne.

Snart går ordet om oppstandelsen

Fra munn til munn.

REISE

Jeg planlegger en reise,

Og vil ta turen innom Afrika.

Et langsommere liv

Kan ikke anbefales.

Her møter vi oss selv i døra.

Nå reiser jeg med uante krefter,

Når tiden er inne.

Vi reiser for å oppleve språket

Og menneskene i vår tid,

Som sukker og ber

Om tilgivelse.

Jeg kjenner dragning til fjellet,

Som minner meg om begynnelsen.
Og vokser av å se søsken

I ring rundt jorden.

SER DU

Ser du solen

Som gløder som jern

I universet?

Ser du øynene til en venn

Som lyser klart

Som en sol i rommet?

Vi trenger alle en sol

Og en venn.

Alle trenger oppmuntring

Og trøst i hverdagen.

Så lenge solen lyser,

Kan vi leve.

Så lenge vi har en venn,

Kan vi vokse.

Mørket skaper angst.

Kulden gir ingen framtid.

Krig skaper død.

Bare sol og stjerner kan løfte

Menneskene til seg.

Bare ordet kan åpne

Vårt hjerte for Gud.

RØST

Jeg hører en røst.

Den kommer fra rommet

Og skaper liv.

Røsten beveger menneskene,

Forvandler alt levende

Til gjærdeig for sannhet,

Visdom og kjærlighet.

Røsten søker vårt hjerte,

Og taler til vårt indre

Om de siste ting.

O.Garborg-ill.