 |
| Veien over fjellet-Ill. |
D1*
DIKT
Mine dikt ble brent på bål,
Hvisket ut i natt og tåke.
Over hundre sider er skjult
I det blå rommet.
Ingen kjenner mine ord.
Mitt ansikt er blitt en skygge,
Og kroppen forfaller.
Jeg er nær ved å gi opp.
Da løfter den indre styrken meg,
Og ordene blir synlige.
Teksten kommer frem
Til et nytt kapittel.
Som en sol stråler landskapet.
Jeg har strevd med lys
Og famlet lenge i mørket.
Men nå ser jeg ordene
Som i et vindu til stjerner.
Jeg åpner en dør for pilegrimen
Som følger sporet
Til verdens ende.
MOTLØS.
Jeg var motløs.
Jeg hadde mistet noe av min sjel.
Mine ord var hvisket ut,
Veien var stengt.
Men der finnes veier
Ingen har vandret før.
Der finnes stier over fjellet
Med gullspor.
Jeg var langt nede,
Og hadde mistet alt.
Nå er jeg på reise i Montana,
Og driver en liten ranch.
Ryggen av Rocky Mountain
Strekker seg fra Mexico til Alaska.
Her vil jeg søke en åre
For åndelig mat.
Nærmere kommer jeg ikke ordet
Og sangen fra vinden,
Som stuper og vekker meg
Til oppbrudd
En vakker dag.
SKOG
Jeg aner at skogen har vinger.
Den snakker i natten
Og banker på skyene.
Skogen tar imot regn
Og gir ånde til tusen barn.
Nærmere enn skogen
Kommer vi ikke de som puster.
Og alle er avhengige av å lytte
Til salmen i skogen,
Som bærer oss gjennom natt og dag.
NOEN
Noen tar på meg,
Rører ved meg,
Løfter meg,
Noen puster en ånd i meg,
Hvisker underlige ord,
Bærer meg på hvite vinger.
Noen salver min munn.
Den usynlige kommer nær meg
Og taler som et lys.
Jeg lukker øynene
Og hører vinden hviske,
Trær som skjelver
Og bøyer seg i natten.
Noen stryker meg over håret,
Streifer meg med sin pust,
Leier meg i mørket
Og viser meg veien til paradis.
Jeg går mot et lys,
Går over fjellet
Og bærer en bylt med klær.
Jeg skal ta meg godt ut
I det nye huset.
METT
Mett av dager,
Mett av alle ord som finnes.
Jeg lever i språket,
Bor i gater med komma
Og punktum.
Jeg ser jorden munner ut
I en elv.
Livets elv renner i havet,
Og havet blir fylt av gullfisk
Som svømmer i blinde.
Jeg ser kunstige fly
Som svever i det blå.
Hvite stjerner i det uendelige rommet
Maler skyer - som korn.
Og vi får dugg på vinduet.
Snart kommer isbreen tilbake.
Det er min lodd å se alt.
JEG BOR
Jeg bor i min verden
Og skiver dikt til et minne.
Jeg lever mellom fjell
Og høster storm.
Jeg bor der sjelene er venner
Og spiser det jorden gir.
Jeg søker ord som lyser
Og forteller om navnet.
Jeg bor under stjerner,
I et hus med fire vegger,
Og har vindu til Roma.
Jeg ser Peters plass.
HVILE
Jeg hviler.
Jeg åpner porten.
Jeg går inn i huset
Og skriver mitt navn.
Jeg er gjest.
Jeg hviler i rommet,
Og dagene reiser med vinden.
Ingen vet hvor de kommer fra,
Ingen vet hvor de blir av.
Jeg hviler.
Jeg er nesten stum.
Jeg har ikke mer å fortelle.
Min sjel ønsker fred.
Jeg hviler i ord
Fra en annen virkelighet,
I syvende etasje.
|
| Veien over fjellet-Ill. |
No comments:
Post a Comment