VEIEN OVER FJELLET - Poesi 1980-89 *D7 – Sigve Lauvaas

Blomst i ørkensand-Ill.



D7*

SPEIL

Under dette speil av stjerner

Går jeg min ensomme tur.

Med løftet panne ser jeg

Alt som er skapt av Gud.

Jeg står med øyner mot rommet

Som stråler av himmelgull.

Det blomstrer av gule stjerner

På veien til kongens hus.

Jeg speiler mitt ansikt i elven

Som stryker like forbi.

Jeg speiler et liv i verden

Som kimer ved juletid.

Se barnet speiler i stjerner

Og klokkene ringer ditt navn.

Du er visst en hellig gjeter

Som passer både sau og lam.

LYS

Jeg ble ledet av lyset

På en vanskelig sti over fjellet.

Jeg frøs og sultet,

Men lyset gav kraft i nøden

Og førte meg frem.

Jeg hvisket en bønn til Herren,

Som hjalp meg til trygge spor.

Jeg famlet lenge i mørket,

Før lyset kom til mitt hjerte

Og førte min fot.

VERDEN TRENGER

Verden trenger ditt hjerte,

Verden trenger vårt blod.

Gjennom livet må alle prøves,

Gjennom livet skal graset gro.

Livets mysterium

Holder oss fast i sin verden.

Vi er en skatt for kongen

Som regjerer.

Kjærlig venter den ene

Hver gang vi er på tur.

Han venter – og ser at vi kommer

Med lys i lampen,

Med øyner av gull.

Verden trenger dine hender,

Verden trenger din tid.

Hver den som lever i verden,

Må ofre seg selv –

For å vinne evig liv.

HIMMEL

Jeg har himmelen over meg.

Føttene vasser i lyng og blomster,

Og vannet strømmer

Med bølgeslag mot land.

Dette er livet. Vinden kommer sakte

Og brer seg til hele verden.

Rommet kommer i ekstase,

Og himmelen blir til hvilehjem

For trette sjeler,

For lysets barn.

VIND

Vinden stryker meg over håret,

Legger seg over grind og skog,

Soper byen for støv

Og bretter sine vinger ut

Før den stuper

Og skaper kaos i trafikken.

Alle broer er stengt,

Og orkanen roper i landskapet

Med øks og hammer.

BLOMSTRING

Når det blomstrer om våren

Lyser hagen i vakre farger.

Et unikt maleri er skapt

Over natten,

I lyset som kommer med livsglede

Og varme håndslag.

Blomstene brenner i lys

Og skaper undring.

Hele dalen er et eventyr om våren.

Og sommeren blir kronet

Med frukt fra hagen min,

Og Hardanger lyser.

MITT NAVN

Mitt navn er en dør, et ord,

En vise om fred,

Et fjell og en munn, en åker,

Et brød.

Og alle kan spise seg mette

På mine ord,

Som kommer fra hjerte,

Som kommer fra brønnen

Som flyter av melk og honning.

Mitt navn er min identitet.

Jeg åpner meg, og lukke meg

I navnet. - Det bærer meg

Over mo og myr,

Over fjell og dal –

Til verdens ende.

KLOKKER

Det ringer i klokker

Over hele jorden.

Det ringer over hodene på folk

I land og by.

Det ringer i mitt hjerte:

Nå er det tid å gå over fjellet

Til den store festdagen

I Davids by.

Klokker kimer i kor,

Og ansikter stimler sammen.

Alle skal over fjellet

Og møtes til jubelsang

Julenatten.

Det ringer i min sjel,

Og jeg blir så liten.

Men jeg hører klokkene i det fjerne.

De ringer mens landskapet skjelver.

Et sted i verden

Har de ikke hørt om Gud,

Og mange sover.

DEN ENE

Den ene går med lysestaken

Og lager spor.

Jeg følger vekteren over fjellet,

Og ser meg ikke tilbake.

Jeg føder en ny sang på veien

Om Jerusalem

Den ene har alle i sin hånd,

Og bærer oss over elven,

Favner oss med evig kjærlighet,

Løfter oss til stjerner

Som et barn, -

Løfter oss inn i paradis

Den siste dagen,

Når reisen er over.

Da skinner lyset klart,

Og himmelen er alltid blå.

Blom i ørkensand-Ill.