VEIEN OVER FJELLET - Poesi 1980-89 *D3 – Sigve Lauvaas)

Veien over fjellet-Ill.

D3*

RØTTER

Mine røtter er dype som havet

Og høye som stjerner.

Hver kuppel på himmelen

Er brødre og søstre.

Jeg har en stor familie.

Slekten er fra begynnelsen

Som sandkorn på stranden,

Som gras og lyng.

Mine røtter har ingen ende.

De sprenger alle grenser.

I alle land har jeg en storebror

Som passer på meg.

Mine røtter gir kunnskap,

Og skaper høst og vår.

Og kronen på verket er barnet

Som kom til oss med lyset.

I BYGDEN

Der jeg voks opp

Var piggtråd, piggtråd

Og tett gjerde,

Steingard og grind.

Der var innmark og utmark,

Fjell og utsikt.

Her var beite for kyr og sauer,

Og en hel verden

For små barn.

Jeg har gått grensemarker

Og funnet gamle stier,

Klatret i høyden

Og sett by og land.

Menneskene i bygden

Var fargerike.

Noen var bondekoner, vevere,

Andre var fiskere.

De slet fra morgen til kveld

Og tjente sitt brød.

I dag er bygden ensom,

En soveplass

For den store byen,

Som stadig spiser seg innover

Gamle grensemarker,

Med autovern og gatelys.

Jeg må reise vekk

For å kjenne på barndomsminner.

Jeg har levd ved et fjell.

Nå har jeg gateadresse

Og får ikke sove.

BØLGER

Vinden lager bølger.

Jeg ser bølger i landskapet.

Menneskene bølger

Med ord og meninger.

Hele samfunnet er en bølgedal

Som skjærer igjennom.

Her lever vi.

Jeg sykler, jeg passer livet

Som andre passer blomster,

Hund eller katt.

Jeg mosjonerer, vandrer

Med nistepakke.

Jeg vil over fjellet.

Jeg vil bølge med vinden

Som stryker tretoppene.

Jeg vil fange lyset

Og bake brød.

  

Veien over fjellet-Ill.