ORD I VEVEN (Dikt i timeglasset) Poesi 'Del10 - 1980-89 *SigveLauvaas

Astrup-ill.

SPEILET

Jeg lister meg bort til speilet

Og ser hvem jeg er i dag.

Kanskje litt eldre, jeg gråner,

Men tanken er ren og klar.

Jeg vet hvor jeg står i verden,

Og speiler mitt ansikt der.

Vinden og lyset gir krefter.

Jeg formes av speilet i dag.

KUNST

Mine ord er ikke modell,

Ingen kunst på stake.

Jeg skriver for meg selv,

Og deler ut til alle som vil ha,

Og bryr seg om å smake.

Mine ord er tegninger

Og maleri - av ord jeg finner

På mine oppdagelsesreiser.

Jeg løfter bildene i lyset -

Så form og farge kommer frem.

Jeg ser i speilet etter tomrom,

Og fyller ut, før oljen stivner.

Alle vil jo ha et bra resultat.

Det er sluttproduktet som teller.

Det er som et nytt liv.

Kunsten har trange kår,

Så jeg må smøre på litt ekstra.

Jeg former med pensel og blekk

Alt som skal med på bildet.

Og kjærligheten må lyse.

DALER

Jeg daler, og møter jorden.

Jeg er nær mine venner,

Og jorden er rund.

Jeg kan reise over alt.

Jeg daler fra høye tårn, fra fly,

Og beveger meg sakte

Blant jordens milliarder.

Jeg er et frø, en trå i veven.

Jeg daler dypt, og kommer i kjelleren.

Her er det mørkt. Jeg kjenner tomhet,

Og skjuler mitt ansikt.

Jeg trenger kraft til å leve.

DU KOMMER

Du kommer en dag

Og skjuler mitt ansikt.

Du reiser meg opp den siste dag,

Som en kopi av ordet.

Du kommer til dine egne,

Og de tar imot deg med åpne armer.

Du reiser de svake or støvet,

Og kroner dine barn med gull.

Du kommer med din nåde,

Og løfter verden til deg.

Og jorden får et nytt ansikt,

Og alle mennesker lyser som solen.

Du kommer som en engel

Og taler vennlig til dine barn.

Du helbreder alle syke

Og renser verden for slagg og slam.

GÅ FORBI

Gå forbi mitt hus.

Her er ingen morgentone,

Ingen sang fra orkesteret.

Mine rosebusker henger ned.

Det var frost i natt.

Og jeg har ingen benk i parken.

Gå forbi mitt hus i kveld.

Sorte skyer betyr regn.

Landskapet lukker seg

Når mørket kommer inn.

Og jeg er alene med min gitar.

Jeg øver på en melodi om fred.

HAST

Alle har hast.

Jeg har hast fra a til å,

Og valgets kvaler er mange.

Lykter i trær og fjell

Holder meg på rett kurs.

Jeg haster for å møte min elskede.

Jeg haster, og legger mørket bak meg.

Fremover går veien over alle grenser.

Jeg peiler sol og måne,

Og følger en utsett stjerne.

Jeg haster for å møte den ene,

Mens jeg ennå er ung.

Og mitt hjerte banker i takt

Med dansen rundt kunnskapens tre.

Jeg roper navnet i drømmer,

Og kysser den ene

Som jeg har savnet så lenge.

BARNET

Barnet er et mysterium.

Fugler og strå, alt som er skapt

Bærer en stor hemmelighet.

Barnet, en kvinne, lyser.

Og en gutt, en mann lyser.

Hele jorden er fylt av lykter

Som bærer ordet frem.

Vi trenger ikke dikte.

Alt er skrevet – fra før.

Barnet skal vokse, og bli til en engel.

Og de voksne må bli barn.

Vi kan smake på tanken,

Og kjenne på kronblad, lauv eller løk.

Alt har sin form, alt har sin tid.

Som ordet, er barnet et frø.

BARNDOM

Hva er igjen av alle år

Mellom trær og lyng i skogen?
Jeg kjenner på minner,

Og skriver med bankende hjerte

Om barndommen, eplekrigen,

Og kaffeserviset som ble smadret.

Jeg husker venner fra de første år.

Nå er vi fremmede for hverandre.

Men landskapet lyser i minnet,

Og vekker meg – til å ta kontakt.

Jeg vil takke for tiden,

Og løfte kjærligheten som et lys.

Barndommen kommer aldri igjen,

Men bildene spiller revy hver dag.

Det er en gåte.


TIDEN KOMMER

Tiden står ikke stille,

Den reiser med oss.

Som fuglene flyr, reiser tiden

Og kommer igjen.

Som en luftpumpe kommer tiden

Inn i vårt hus, vår kropp.

Vi reiser med tiden i regn og sol,

Men vet ikke hvor den blir av.

Tiden taler mitt hjertespråk.

Den tikker ustanselig, min kjære.

Den favner verden i krig og fred,

Og setter sin lit til Vår herre.

Tiden kommer og går

Som skyer og vind.

Den holder oss sammen på jord.

Når festen er over, og livet er slutt

Blir tiden til evig liv.

RUSLE

Jeg rusler rundt i min egen stue,

Og ser tingene er på plass.

Vi samler i lader, og ser til de rike.

Vi rusler på Karl Johan.

Jeg rusler på bryggekanten

Og teller båter og folk.

Nå er det lenge siden slaget ved Svolder.

Vi kjemper for det som er sant.

Jeg rusler i egne tanker en lørdagskveld.

Alle jeg kjenner er ute nå –

Og viser seg fram.

Men jeg rusler her for meg selv

Og smir på en gammel tone

Om kjærlighet.

Astrup-ill.

ORD I VEVEN (Dikt i timeglasset) Poesi 'Del9 - 1980-89 *SigveLauvaas

Høst-ill.

BØLGER

Bølger av stillhet,

Bølger av lys.

Hele verden går i bølger

Og svingninger.

Jorden går rundt sin akse,

Og tidevannet kommer og går.

Vi kan bare bøye oss i støvet,

For utviklingen i dag.

Strømninger i havet bølger

Fra kontinent til kontinent.

Snart ser vi hverandre i bølger,

Som oppløses i vann.

Det er kraft i bølger.

De beveger oss til å lytte og se.

Det står skrevet på steintavler,

At jorden ble levende - i lyset,

Av bølger av ord.

VEKT

Alt vi får vite

Har sin faste vekt.

Vi måler dager og år.

Livet er i rute, i en plan

For tid og rom.

Og alt har sin vekt i verden.

Vi må veie våre ord,

Og ta englene med på råd

Før vinterstormen.

Og mørket faller tungt

På våre skuldre.

Vi må veie og måle huset

Før vi kan flytte inn.

Men menneskenes sjel

Har vekt i gull.

OPPLEVE

Jeg opplever noe stort.

Alle opplever noe unikt.

Vi blir krydret med inntrykk,

Og opplever timer i lyset.

Vi ser øyeblikk som en gåte.

Hvert lysglimt farer hen,

Og bevisstheten overtar.

Vi minnes lyset som en venn.

Vi opplever skygger

Og mørke kvelder i huset.

Vi lever i en gåtefull tid.

Alt som har skjedd, skjer igjen,

Som skrevet står. -

Ansikt er blitt øyner i verden,

Som forteller om livet.

FURU

Motordur i skogen,

Store trær daler - lag på lag.

Furuskogen ligger på bakken

Og gaper etter luft.

Vi klarer ikke få nok trær.

Alt skal bli papir, garasje og hus,

Til en voksende befolkning.

Og noen har furu i peisen

Lørdagskvelden.

Jeg har furu i alle rom.

Det lukter kvae og panel,

Som omsider blir hvitt som snø

Og kan fortelle om skogen.

MISTE

Å miste en søster, en bror, mor eller far,

Brenner seg fast i brystet

Som et savn, et svar.

Å miste noen i nær familie

Er en kopling til livet,

Selv når vi er alene igjen.

Døren er porten til paradis, til en ny vår.

Alle som mister noen –

Må vite at de reiser hjem.

Å miste en av sine kjære,

Er å ta farvel med tiden

Vi hadde sammen på jord.

I dag kan vi klynge oss til lyset og livet.

Så lenge der er liv er der håp.

Og alt ble til av et ord.

SE

Den som kan se – der ingen kan se,

Har sett et syn.

Den som hører – der ingen hører,

Har en ånd fra en annen verden.

Vårt hjerte må ikke uroe seg

Over dagen og timen.

Intet er nytt under solen.

Evigheten er bare et skritt ifra her.

  

BYGGE

Mitt liv bygges hver dag.

Ord legges til ord, stein legges til stein.

Snart er varden ferdig.

Den står som en borg, og lyser.

Og ingen kan bryte huset ned.

Ingen storm er på vei.

Og vi kan gå inn gjennom porten

Til Jerusalem, den hellige stad.

NY MELODI

Jeg hører rop og skrik,

Og ser kimen til en symfoni.

Venner går sammen om å skape

En lokkende melodi til morgenlyset.

Jeg ser mennesker som venter.

De vil høre melodien

Som nærmer seg kroppen.

Den er meislet og slipt,

Og skal passe til leppene som synger.

Snart er hele jorden i bevegelse.

Folk strømmer til,

Og det evige lyset er tent.

Morgenrøden lyser over hele rommet,

Og jeg sitter anspent og lytter.

Jorden kan få en ny fødsel.

Dette er bare veene, dette er begynnelsen

Til en ny tid i lyset – der ord og bilder

Fyller mitt hjerte med sang.

Men folk i gaten tror ikke på Gud.

  

Høst-ill.

ORD I VEVEN (Dikt i timeglasset) Poesi 'Del8 - 1980-89 *SigveLauvaas

Soloppgang-ill.

BOKSTAVER

Ord vokser som løvetann og hestehov.

De strutter opp over alt.

Små sirlige bokstaver føyes til,

Og ordene skapes med myndighet.

Navn blir bokstaver som lyser

Og regjerer verden.

Politikere, profeter, taler med kraft,

Så noen må våkne.

Strå og lauv er bokstaver i landskapet.

De flagger for oss,

Og gir oss et språk vi kan bruke

Til alt mellom himmel og jord.

Bokstaver, tall og tegn, gir oss et bilde

Av et puslespill.

Vi kan forme teksten som ordene gir,

Og kjempe for alt som er rett.

Ordene taler vår sak i møte med andre.

De fosser frem som stråler av lys

Og beveger verden i kne.

Ordene regjerer verden som våpen,

Og silkehansker i Babylon.

Og Israel fikk reise hjem i fred.

LYS

Lys over landskapet.

Lys i en gammel stue, i et slott,

I skogen, på fjellet.

Lyset forandrer seg.

Det løfter menneskene til seg.

Lyset gir utsikt og håp på veien.

Det er et vindu for alle folk,

Et øye som ser.

GARTNER

Er du gartner,

Har du blikk for alt som gror.

Om kvelden rasler vinden,

Om morgningen ser du fuglene.

Blomstene svinger opp -

Og bretter seg frem i solen.

Gartneren ser med egne øyner

Alt som er vakkert,

Og favner blomster, busker og trær,

Som små barn.

Noen må beskjæres, noen må bort

Til et annet sted,

Men alle friske skudd kan leve

Og stråle som lys i parken.

TID

Dagene flyter sammen,

Som vannet flyter sammen.

Jorden flyter sammen

Som luften flyter sammen.

Menneskene flyter med tiden,

Som flyter sammen med oss

I et hav av luft i rommet,

Som flyr som en grønn planet.

Båtene flyter på havet,

Som er lenket til andre hav

Som grenser til USA eller Kina,

Eller land i Afrika som lyser.

Tiden er grense og frihet,

En borg og utsiktspunkt for livet.

Det er begynnelsen og slutten

For alt som er skapt under solen.

OM TID

Selv har vi ingen kunnskap

Om tidens reise.

Vi vet heller ikke mye om lyset,

Som holder tiden i sjakk.

Menneskene får prøvelser

Og kjemper i tiden,

Som glir sakte med lys og luft

Og fyller rommet med sang.

Tiden har styrke, som en ny dag,

Og favner alle med glede,

Så vi kan lyse for hverandre

Med ansikt som stjerner.

DØDEN

Døden kommer til sin tid.

Om vi er moderne mennesker,

Er døden den samme.

Alle må gjennom porten -

Som fører de hellige til evig liv.

Hva kan vi lære av døden?

At hvert sekund er verdifull,

Kan alle ta innover seg.

Det gjelder å leve i tiden,

Før frihetsklokkene ringer.

Kanskje vi ikke tenker på døden?
Den er like naturlig som livet.

Også moderne mennesker

Skal dø en dag – og forvandles.

Noen til dom, andre til evig liv.

  

MIN ELSKEDE

Jeg ser min elskede.

Mine lepper skjelver.

Jeg rører ved min elskede.

Det vekker mitt hjerte.

Jeg favner min elskede,

Og min elskede favner meg.

Du er den ene, min elskede

Som gir alt i kjærlighet.

Min elskede er gammel

Og mett av dager.

Snart skal min elskede sove.

Jeg tenner et lys mot kveld.

LYS

I ditt lys er jeg lys,

I ditt ord er jeg fri

Til å se veien til livet.

Og målet skal lyse for alle,

Som skriften, som ordet

Som stryker deg over håret

Og gjemmer deg i sitt navn.

Lyset, det fullkomne lyset

Skal vekke den syke

Og rense kroppen fra smitte,

Så alle kan se at du lever.

I ditt lys er jeg fullkommen,

Fri fra alle jordens plager.

Jeg kan leve og lyse for andre

Så lenge tiden strekker til.

Soloppgang-ill.

ORD I VEVEN (Dikt i timeglasset) Poesi 'Del7 - 1980-89 *SigveLauvaas

Norway-ill.

SKRIVE

Jeg skriver min melodi,

Og tenker sangen

Som en ny vår eller sommer,

Med fuglesang og blomster.

Musikken svinger i tretoppene.

Jeg hører vinden smi

Strenger for en ny dag.

Den stopper ikke med det.

Vinden rører mitt hjerte.

Mine fingrer går som klokker

Over tangentene.

Jeg elsker å skrive musikk.

BILDE

Dette bilde er vakkert.

Jeg rammer det inn

Med paspatur.

Det fremstår kongelig.

Målene er riktige,

Og rammen fremhever bildet

Som en del av livet.

Her møtes muskler og hode.

Øynene stråler som fiber

- Inn i rommet,

Der lampen er slokket.

Ord sendes i bølger

Over hele kloden,

Og bildene flyr.

  

POSTKASSE

Min postkasse er ren

Ved siden av en gammel, rusten,

Mosegrodd, jernkasse.

Jeg får post hver dag,

Når brøytebilen slipper til.

Jeg har lesestoff i skuffer og skap,

Og traller når postbilen kjører forbi.

Min postkasse er ikke for alt.

Reklame og smuss

Kan andre ha for seg selv.

Jeg ønsker bare en dagsavis

Med Visjon Norge og livet.

TIDEN

Tiden er elskverdig, kjære venn.

Uten tiden var vi kanskje en klokke

Uten batteri,

En spinkel vev, uten ull.

Tiden fosser frem på alle bauger.

Alt fra ølbrygging - til romfart,

Har med tiden å bestille.

Alle svever i en romkapsel

Med hender og føtter.

Det er vårt liv i bevegelse.

Tiden maler korn, og planter frø

I Edens hage.

Tiden er en venn, og en fiende,

Alfa og omega.

Uten tiden, var vi drønnende malm,

En brølende foss: Niagara.

DET SISTE

Det siste ord som blir skrevet,

Er navnet over fattige og rike.

Det siste dikt er om livet

Som bærer vår kropp.

Jeg vil lovsynge ordet som lever

Og former barnet til seg.

Jeg lovsynger lyset i verden,

Som viser meg vei.

Den siste skal bli den første -

I alfabetisk rekkefølge.

Og en ny standard blir lov:

At vi skal elske hverandre.

BLIKK

Når ditt blikk faller på meg,

Våkner jeg – og smiler.

Ditt blikk kjennes godt

Som solen i vinduskarmen,

Som dadler og fiken.

Jeg elsker ditt blikk som en gave

Fra honningkrukken.

Du er den eneste, min skatt,

Som jeg løfter i drømmer.

Du er vakker og god.

Ditt blikk tåler lys og mørke.

Du åpner en dør for meg.

I dine fullkomne årer

Strømmer nåde og kjærlighet.

Du forvandler mitt liv.

  

VIND

Som et vindpust kom dagen

Og åpnet mitt vindu.

Jeg fikk se en båt med hvite seil.

Hvem kommer over havet,

Hvem går i rute – fra land til land

Med glade musikanter?

Vinden spiller til oss i rommet,

Og heiser flagg over hele verden.

Det kan bli orkan.

Båtene holder utkikk.

Hvert fyrtårn blinker i natt.

Vinden taler sin sak for folket:
Ta vare på hverandre.

NYTT LIV

Jeg lister meg inn,

Og vil begynne et nytt liv.

Men først må jeg sove ut,

Og finne meg selv.

Jeg vil løfte hvert ord

Fra skriften, lese meg mett.

Jeg vil vandre over fjorden,

Og begynne på nytt.

Her er jeg en gjest.

Her kan jeg ikke slå rot.

I det nye landet skal jeg leve

I huset til far og mor.

Hus ved kysten-ill.

ORD I VEVEN (Dikt i timeglasset) Poesi 'Del6 - 1980-89 *SigveLauvaas

Telemark-ill.

LØPER

Jeg løper.

Tiden løper.

Mine ord løper.

Alle løper om kapp

For å oppleve, smake og kjenne,

Alt som er skapt.

Men den som kjenner skaperen,

Har all makt i ordet,

Og kan vekke opp døde.

Jeg hører og ser,

Og løper som en hund

Mellom villdyr og trær i skogen.

Jeg vil videre,

Og smir setninger til tekst

Som forteller om alt som skal skje.

Det er skrevet i ordet,

I sol og måne, at jorden skal skjelve,

Og fjell styrte i havet.

Her er vi nå. I denne tiden

Reiser folk tilbake til Israel med fly,

Som skrevet står.

Dette er et under, et mysterium,

En virkelighet som bretter seg ut i dag,

Så vi skal tro med hjerte.

Derfor løfter vi våre hender på veien,

Og synger om alt som skal skje.

Vi løper mot fremtiden.

  

DIKT

En dikter leser opp,

Og forsamlingen er våken.

Ordene triller pent

Som perler på en snor.

De utgir seg ikke for noe

Som jager verden.

Ordene kommer som fottrinn

Fra en traverhest.

Dikteren kunne vært maler,

Eller prest i en kirke.

Så valgte han å skrive.

Det holder til vann og brød.

SMÅ PIKER

Små piker

Med tro på fremtiden

Blir store piker etter hvert.

De elsker livet,

Og fryder seg for hver dag.

Alt er en lek,

Helt til arbeidsdagen begynner

Med bleier og oppvask.

Små piker leker livet.

Sånn er det, en dans på roser,

Helt til høsten kommer

Og bladene faller av.

De leser iblant, for å drøye tiden.

De blir kjent med hverandre

Og ser seg i speilet.

De bærer på en hemmelighet.

En dag skal de møte prinsen.

Men det slutter ikke der.

MUSEET

Museet har en samling

Gafler og kniver,

Som de hadde i mellomalderen.

De er ikke så ulike våre

Majestetiske redskaper i dag.

Museet tar vare på, passer

Alt som er verdifullt.

Så, mor sine skeier er ikke det.

Vi lever i nåtiden,

Og må klare oss med det vi har.

ØY

Det finnes en øy i havet,

Der alle lever til de dør av alderdom.

Sykdom er et ukjent begrep.

Folk på disse øyene lever av fisk

Og nøtter, og alt de finner i skogen.

Den skjuler en hemmelighet.

Det finnes en øy i havet,

Med sunne, sterke mennesker,

Som er høyere enn andre folk.

Kanskje kan de bli modell

I en ny skapelse.

Hver vår bryter nye knopper,

Og livet gror over alt.

Det er som en gnist, en ur-celle

Blir overtent - og lyser opp

Som et fyrtårn i natten.

Menneskene, som er publikum,

Takker skaperen for livet -

Når vulkanen roper

Og øyhavet skjelver i bølger.

FORVANDLING

Ofte blir mitt liv forvandlet.

Jeg trodde jorden var flat,

Så ble den rund, oval.

Men med fire verdenshjørner

Kunne jorden være som en duk

Vi har på bordet.

Ja, jorden er et matfat,

Et rom med alt vi trenger.

Her forvandles vi – til det vi er.

Hver dag er en forvandling.

Stadig nye inntrykk former oss

Til nye skapninger.

Vi forvandles i forventning

Til å møte en ny venn.

Og snart er vi et lys for verden.

FORSIKTIG

Ikke alt som blir sagt,

Har en evig verdi.

I kraft av ordet kan vi leve.

Men vi må ta det rolig,

Ikke løfte for mye.

Vi er kun en svak grein på treet

I Edens hage.

Livet er ikke eventyr.

Men vi har det moro likevel.

Og det som skjer, det skjer

Vår omgang med ild er farlig.

Vi må passe oss for ondskap og hat,

Men holde fast på det gode.

Da er vi søsken på jord.

Seljord kyrkje-ill.